Covid-19 og pandemien har preget 2020 for oss alle. Ikke bare i Norge, men i det globale fellesskapet vi er del av.

Pandemien har blant annet fått ringvirkninger for Riksantikvarens arbeid i UNESCOs verdensarvskomité. I perioden 2017 til 2021 er Norge medlem av komiteen, hvor vi sammen med 20 andre land blant annet avgjør hvilke nye steder som skrives inn på verdensarvlista. Riksantikvaren leder Norges delegasjon til verdensarvskomiteen, i tett samarbeid med Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet. I likhet med mange andre møter og arrangementer ble komitémøtet flyttet, og i 2020 ble det ingen nye innskrivinger på lista. Men fra våre hjemmekontorer videreførte vi arbeidet for god forvaltning av verdensarvverdiene, både internasjonalt og her hjemme.

For mange virksomheter i offentlig sektor var 2020 et år for omstilling. Hos Riksantikvaren innførte vi en ny organisasjonsmodell i februar 2020. Kort tid etterpå måtte vi alle arbeide fra hjemmekontor. Likevel har vi klart omstillingen godt og jeg er imponert over hvordan våre medarbeidere har håndtert overgangen, med nye kolleger og delvis nye oppgaver.

Regionreform og overføring av oppgaver fra Riksantikvaren til fylkeskommunene har vært vårt hovedfokus gjennom året. Fylkeskommunene har overtatt førstelinjeansvaret for saksbehandlingen av alt fra statens fredete bygninger og middelalderens ruiner til brannsikring av tette trehusmiljøer og fartøyvern. De har tatt ansvaret og gjennomført oppgavene med stødig hånd. Kompetansen om kulturminnevern og kulturmiljø er solid, landet rundt. Gjennomføringsevnen likeså.

Et felles digitalt søknads- og saksbehandlingssystem, Digisak, ble lansert og tatt i bruk i 2020. I årene som kommer vil Digisak videreutvikles og inkludere flere tilskuddsordninger. Utviklingen av Digisak har skjedd i tett dialog med fylkeskommunene. Det samme gjelder veiledningsmateriellet vi har produsert og gjort digitalt tilgjengelig. Vi har etablert felles samarbeidsarenaer og faglig felleskap som kommer kulturmiljøene til gode.

Mange av oss har hatt en bratt digital læringskurve i løpet av fjoråret. Hos Riksantikvaren har vi vært heldige, og kan gjøre mye av jobben vår fra hjemmekontor. Som resten av samfunnet har vi forflyttet oss til digitale samarbeidsflater, men fått jobben gjort. Jeg er stolt av hva vi har fått til i felleskap, dette spesielle året.

Vi har levert på en rekke områder, som kulturhistoriske landskap, arkeologi, bergkunst og bygningsvern, for å nevne noe. Mange av middelalderkirkene våre har fått et løft, med midler fra Barne- og familiedepartementet som Riksantikvaren har fordelt. Verdiskapingsmidler er delt ut til prosjekter som ser samfunnsutviklings- og næringsmuligheter i kulturmiljøer og kulturminner.

Å se kulturmiljøet som en ressurs i stedsutvikling gir også levbare byer og steder. Snart har 90 prosent av norske kommuner enten ferdigstilt eller mottatt støtte til arbeidet med egne kulturminneplaner.

Vi har også fått gjennomført store og viktige fredningssaker. Flere kraftverk i Statkrafts landsverneplan er nå fredet. I 2020 kunne vi også markere at det var 80 år siden starten av andre verdenskrig. Noe vi blant annet markerte ved fredningen av et område på nesten 27 km2 av det krigshistoriske landskapet i Narvikfjellene.

I løpet av 2020 fikk vi en ny stortingsmelding, Nye mål i kulturmiljøpolitikken – Engasjement, bærekraft og mangfold, som vektlegger hvor viktig vårt felt er for samfunnsutvikling, klima og miljø. Meldingen innførte begrepet «kulturmiljø» som et samlebegrep på kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Begrepet knytter oss sterkere til resten av miljøforvaltningen, og setter også an tonen for hvordan kulturminner bør sees på som en ressurs i samfunnsplanleggingen.

Stortingsmeldingen innførte nye nasjonale mål for vårt felt og gir retning for hvordan arbeidet med kulturmiljø kan sees i et samfunnsperspektiv. Engasjement er sentralt, og det er også en anerkjennelse av den viktige rollen de frivillige spiller i ivaretakelsen av kulturminner og kulturarv.

Klima, bærekraft og levbare byer er sentralt i den nye stortingsmeldingen, der nettopp gjenbruk av bygninger pekes på som et av flere virkemidler. På oppdrag fra Riksantikvaren gjennomførte SINTEF en undersøkelse som ble lansert i desember 2020. Undersøkelsen, som fikk stor oppmerksomhet i presse og fagmiljøer, viser at det nesten alltid er bedre å bevare og rehabilitere enn å bygge nytt, spesielt i et scenario der vi må kutte kraftig i klimagassutslipp de neste 30 årene. Når vi også vet at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, gir det seg selv at kulturmiljøforvaltningen, med vår erfaring på istandsetting og gjenbruk, kan og vil være en bidragsyter i arbeidet med å redusere klimagassutslipp.

Med regionreformen og ny stortingsmelding i mente, startet Riksantikvaren i 2020 arbeidet med ny strategi for vår egen virksomhet. Her legger vi veien videre for vårt bidrag til at kulturmiljøforvaltningen i felleskap oppnår de nye nasjonale målene for kulturmiljøpolitikken.

Kulturmiljø, kulturminner og landskap engasjerer mange. Vi merker interessen i alt fra dagspressen til sosiale medier. Arkeologi og bygningsvern omtales og debatteres. Andre verdenskrigs kulturminner engasjerer også nye generasjoner, og beriker fortellingen om dagens samfunn. En undersøkelse Norstat gjennomførte på oppdrag fra Riksantikvaren etter sommeren 2020, forteller oss at de som oppsøkte kulturmiljøer og kulturminner også var de som var aller mest fornøyde med norgesferien 2020.

Covid-19 og pandemien påvirket samfunnet på måter vi aldri kunne ha forestilt oss. Samtidig som kulturmiljøer beriker og bidrar til trivsel og identitet, vet vi at mange som driver næring med utgangspunkt i kulturmiljøer og kulturminner sliter nå. I Norstats undersøkelse bekreftet flere at de i 2021 vil bruke nærområdene og regionen sin mer. Det gir oss håp om at vi, så snart smittevernhensyn tillater det, igjen vil besøke kulturmiljøer og kulturminner, enten det er i urbane strøk eller i de flotte kulturhistoriske landskapene vi har.

Uansett, kulturmiljøene er en ressurs, for alle.