Kap. 4 Kulturmiljøfeltets håndtering av uønskede konsekvenser av klimaendringene
Kulturmiljøfeltets håndtering av uønskede konsekvenser av klimaendringene
Klimaendringene øker påkjenningene på kulturmiljø. Det fører til en rekke utfordringer i arbeidet med å bevare dem. Disse utfordringene vil bli større i årene framover.
Det er store geografiske forskjeller når det gjelder hvordan klimaendringene vil virke, og hvilke konsekvenser de vil få. Utfordringsbildet er komplekst og i stadig endring, og det er usikkerhet knyttet til hva slags konsekvenser klimaendringene vil ha for mange kulturmiljø. Dette gjelder særlig for kulturmiljø under vann, i nordområdene og i høyfjellet.
For uerstattelige verdier i samfunnet som kulturmiljøene kreves det ekstra oppmerksomhet for å begrense tap og skader. Kulturmiljøforvaltningen vil i årene som kommer, måtte utvikle praksis og rutiner. Klimaendringene vil innebære økt ressursbehov og at det gjennomføres bevisste prioriteringer av hva som skal sikres, og hva man lar gå tapt. For å møte klimautfordringene på en helhetlig måte er det viktig med samarbeid på tvers av fagfelt og sektorer også utenfor kulturmiljøforvaltningen.
Klimaendringer i ditt fylke
Klimaendringene vil variere fra sted til sted. Det er viktig med kjennskap til lokale forhold, historiske data og klimaframskrivinger som beslutningsgrunnlag for klimatilpasning. Mer informasjon om klimaendringene i ditt fylke finnes hos klimaservicesenter.no.
Mål 4
Kompetanse til å ta vare på kulturmiljø i et klima i endring styrkes
Aktørene på kulturmiljøfeltet har behov for å analysere konsekvensene av at klimaet endrer seg, og hvilke tiltak som må iverksettes for å hindre eller redusere tap av kulturmiljø eller skade på kulturmiljø. Økt kunnskap og kompetanse vil føre til bedre forvaltningspraksis, bedre ressursutnyttelse og mindre tap av kulturmiljøverdier. Gjennom historien har mennesker måttet tilpasse seg rådende klimaforhold. Historiske klimatilpasninger vil være et viktig grunnlag for bevaring av kulturmiljø og kan også ha overføringsverdi til andre sektorer i samfunnet. Tverrfaglig samarbeid vil bli enda viktigere, både for å identifisere klimaendringenes potensielle negative konsekvenser for kulturmiljø og for å ta vare på de kulturhistoriske verdiene.
Strategisk satsing 4.1.
Utvikle kunnskap, kompetanse og forvaltningspraksis i møte med klimaendringene
Tilstrekkelig kunnskap og kompetanse er en forutsetning for å utvikle en robust forvaltningspraksis i møte med klimaendringene. Å sikre tilgang til god håndverkskompetanse og egnete materialer er en grunnleggende forutsetning for å ta vare på kulturmiljø. Utvikling av kunnskap og ny praksis fordrer samarbeid på tvers mellom ulike aktører – offentlig forvaltning, museer, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, byggebransjen, eiere og frivillige organisasjoner.
Aktørene på kulturmiljøfeltet må aktivt formidle forsknings- og utviklingsbehov og initiere og delta i prosjekter og tverrfaglig samarbeid for å sikre relevant kunnskap for forvaltningen. Historisk klimatilpasning, forskning og erfaringsbasert og tradisjonsbåren kunnskap må ses i sammenheng og i større grad bli gjort tilgjengelig og tatt i bruk.
Informasjon må tilpasses til ulike målgrupper og formidles gjennom hensiktsmessige kanaler. I tillegg til kulturmiljøforvaltningens egen formidlingspraksis vil utdanningsinstitusjonene, bygningsvernsentrene, universitetsmuseene og Bygg og Bevar være viktige formidlingsarenaer.
Regionale rådgivningstjenester og bygningsvernsentre
Bygningsvernsentre og andre lignende fagmiljøer er allerede etablert mange steder i landet. Disse er viktige arenaer for formidling av kunnskap om forvaltning av kulturminner og kulturmiljø.
De eksisterende bygningsvernsentrene besitter verdifull kunnskap om å ivareta kulturmiljø. De har kompetanse i håndverk, materialer, vedlikehold og tekniske løsninger. Denne kunnskapen vil være viktig i utviklingen av en forvaltningspraksis som også skal håndtere klimautfordringene.
På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet vil Riksantikvaren kartlegge behovet for slike kunnskapssentre. Riksantikvaren vil se på suksesskriterier og aktuelle samarbeidsmodeller, med sikte på å prøve ut oppstartstilskudd for å stimulere til å utvikle de eksisterende fagmiljøene, og etablere nye regionale kunnskapssentre og rådgivningstjenester. En oversikt over de etablerte bygningsvernsentrene finnes hos byggogbevar.no.
Forvaltning og forskning på arkeologiske kulturmiljø
De arkeologiske og marinarkeologiske forvaltningsmuseene og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har et nasjonalt ansvar for å gjennomføre arkeologiske undersøkelser hjemlet i kulturminneloven med tilhørende ansvarsforskrift. Museene og NIKU er sentrale kunnskapsleverandører når det gjelder klimaendringer og deres virkninger på arkeologiske kulturmiljø.
Ved å dokumentere arkeologiske kulturmiljø gjennom utgravninger, dokumentere bevaringstilstand og overvåke bevaringsforhold har museene og NIKU data som gir grunnlag for forskning, kunnskapsutvikling og -formidling av klimaendringenes effekt på arkeologisk kulturmiljø. Denne kunnskapen kan lære oss noe om hvordan klimaendringer ble håndtert i fortiden, hvilke konsekvenser klimaendringene har for de arkeologiske kulturmiljøene, og hvilke tiltak som kan bidra til å redusere konsekvensene.
Mer om
Gjennom historien har folk alltid tilpasset seg rådende klimaforhold. I tradisjons- og erfaringsbasert kunnskap finnes løsninger og erfaringer som kan bidra til å håndtere klimautfordringene. Denne kunnskapen kan brukes til å bevare kulturmiljø, bidra til bærekraftig utvikling av byer og steder og ha overføringsverdi til andre sektorer i samfunnet. Historisk, erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap er en viktig kilde som i større grad må gjenoppdages, tilgjengeliggjøres og tas i bruk. Dette inkluderer alt fra tradisjonell bruk av landskap, kunnskap om naturen, organisering av bebyggelse og bygninger, til materialbruk og tradisjonelle metoder for vedlikehold. Ved å revitalisere og løfte frem denne kunnskapen vil man bidra til at den videreføres, holdes i hevd og ikke går tapt. Tradisjons- og erfaringsbasert kunnskap kan også bidra til økt engasjement og inkludere deler av befolkningen på en måte som vitenskapen ikke gjør.
Arnstein Brekke har på oppdrag fra Riksantikvaren utarbeidet rapporten Klima som utfordring – Hva kan vi lære av kulturarven? Rapporten er et første skritt på veien til å løfte fram historisk klimatilpasning og en mer systematisk kunnskapsinnhenting om dette temaet.
Etter innføring av In situ-prinsippet i Valletta-konvensjonen i 1992 (tiltrådt av Norge i 1996) er dette blitt et hovedmål for forvaltningen av arkeologiske kulturminner. Det er bygd opp mye kunnskap om bevaringstilstanden og bevaringsforholdene for arkeologiske kulturminner og sammenhengen mellom disse. Internasjonalt er det gjennomført mange forskningsprosjekter med problemstillinger som er knyttet til arkeologiske kulturmiljø og klimaendringer, og det pågår også flere prosjekter i Norge. Riksantikvaren leder nå arbeidet med en ny europeisk standard for å undersøke og overvåke kulturlag for In situ-bevaring.
Strategisk satsing 4.2.
Identifisere klimarelatert risiko og sårbarhet for kulturmiljø
En forutsetning for å kunne ivareta kulturmiljø og iverksette nødvendige sikringstiltak er god kjennskap til kulturmiljøenes tilstand, sårbarhet og risiko for skader. Manglende tilstandsvurderinger og risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) kan føre til at nødvendige tiltak ikke blir gjennomført, eller at det gjennomføres tiltak som øker risiko og sårbarhet. Miljøovervåking er en viktig metode for å følge utviklingen av tilstand over tid. Dette er særlig viktig for å skaffe kunnskap om bevaringsforhold og kunnskap om risiko for arkeologiske kulturmiljø.
Kulturmiljøforvaltningen og offentlige og private aktører med ansvar for kulturmiljø bør gjennomføre tilstandsvurderinger og ROS-analyser for enkeltmiljø, for ulike kulturmiljøkategorier og for kulturmiljø i utvalgte geografiske områder. Vurderingene vil gi grunnlag for prioriteringer for det enkelte kulturmiljøet og på et overordnet nivå. For å få et godt beslutningsgrunnlag må tilstandsvurderinger og ROS-analyser utføres på hensiktsmessig detaljnivå og av personell med tilstrekkelig kompetanse tilpasset oppgaven. Metodeutvikling og veiledning vil være viktig.
Miljøovervåking
Miljøovervåking er et viktig redskap for å skaffe oversikt over et miljøs tilstand og utvikling over tid. Det gir grunnlag for å sette i gang tiltak for å vedlikeholde miljøet eller forebygge tap og skader. Riksantikvaren tar initiativ til og samordner overvåkingen av kulturmiljø i ulike overvåkingsprogrammer. Selve overvåkingen gjennomføres av eksterne institusjoner og kunnskapsmiljøer.
Riksantikvaren har pågående miljøovervåkingsprogrammer som kontrollerer status for tap, skade, endringer og fysisk tilstand for ulike typer kulturmiljø.
Programmet Miljøovervåking av konsekvensene av klimabelastningene på fredete bygninger ser på effektene og konsekvensene av klimaendringene for våre eldste og mest verdifulle bygninger: bygninger fra middelalderen og bygninger på verdensarvstedene Røros og Bryggen i Bergen.
Programmet Status og tilstandsovervåking av automatisk fredete arkeologiske kulturminner i utvalgte kommuner overvåker blant annet skader på automatisk fredete kulturminner som resultat av flom, ras og kjøring med jordbruksmaskiner på våt og frostfri mark. Overvåkingen vil kunne fange opp en eventuell økning i omfanget av slike skader som kan relateres til klimaendringer som våtere, varmere og villere vær.
Mer om
Et kulturmiljøs tekniske tilstand har mye å si for hvor sårbart kulturmiljøet er for klimarelaterte belastninger. Et godt vedlikeholdt kulturmiljø vil stå imot påkjenninger langt bedre enn ett som mangler vedlikehold. For å gjennomføre en risikovurdering vil det ofte være nødvendig å ha en oversikt over kulturmiljøets tilstand.
Ved å knytte vurdering av klimarelaterte farer (eventuelt utvalgte farer knyttet til akutte hendelser som flom og skred samt havnivåstigning) vil vi over tid få langt bedre oversikter over risiko for disse enkeltmiljøene og kategorier av kulturmiljø.
Det finnes mange veiledere for vurdering av klimarelatert risiko. Noen er utarbeidet spesielt for vurdering av risiko for kulturmiljø. Bakgrunn, mål og ressurstilgang vil variere for risikovurderinger. En huseier vil ha andre mål og behov enn en kommune, som kanskje ønsker en oversikt over risiko for utvalgte kategorier eller geografiske områder for å knytte dette opp mot sitt forvaltningsansvar.
- Riksantikvarens veileder: Vurdere risiko og planlegge tilpasningstiltak – Veileder for forvaltning av kulturmiljø i et klima i endring
- Veileder fra KA: Veileder: Håndtering av naturfare for kirkebygg
Mål 5
Klimarelaterte tap av kulturmiljø og skade på kulturmiljø forebygges og reduseres
Tap av kulturmiljø eller skade på kulturmiljø som følge av klimarelaterte påkjenninger oppstår enten over tid eller på grunn av akutte hendelser. Dette er ikke nye utfordringer for forvaltningen, men klimaendringene fører til større uforutsigbarhet og at hendelser og skader utvikler seg raskere, forekommer hyppigere og med større negativ virkning. Klimaendringene medfører behov for økt innsats for å ta vare på kulturhistoriske verdier. Dette vil innebære økt ressursbehov og vil utfordre forvaltningens prioriteringer i framtiden. Oppfølging fra kulturmiljøforvaltningen og offentlige og private aktører med ansvar for kulturmiljø vil være avgjørende for å møte utfordringene vi står overfor.
Strategisk satsing 5.1.
Styrke vedlikehold og skjøtsel av kulturmiljø for å forebygge klimarelaterte skader
Godt vedlikehold og skjøtsel er det som best tar vare på kulturmiljøenes kulturhistoriske verdier. Det er i tillegg ofte det mest økonomiske tiltaket fordi det koster mer å reparere i etterkant enn å forebygge skader. Med bærekraftsmålene som rettesnor skal vi ta godt vare på ressursene som kulturmiljøene representerer.
For å redusere tap og gjøre kulturmiljøene mer robuste i møtet med klimaendringene må kulturmiljøforvaltningen og offentlige og private aktører med ansvar for kulturmiljø styrke vedlikehold og skjøtsel. Museene som forvalter kulturhistorisk verdifulle bygninger og anlegg, og private eiere av kulturmiljø er særlig viktige i denne sammenheng. Forvaltningen skal legge til rette for dette, blant annet gjennom god rådgivning, tilgang på håndverkskompetanse og en fleksibel og løsningsorientert forvaltning. Formidling vil være viktig, og det trengs lett tilgjengelig, målrettet og oppdatert veiledning. Dette omfatter blant annet veiledning til kunnskap om metoder, materialbruk, håndverk og tradisjonelle klimatilpasningsløsninger. Det er også behov for å utvikle virkemidler og insentiver for å bidra til vedlikehold og skjøtsel.
Museene og bygningsarven
Museene forvalter en stor del av den vernete bygningsmassen. De jobber aktivt med å styrke kompetansen i vedlikehold, risikovurdering og dokumentasjon. De arbeider med å øke forståelsen av tradisjonshåndverket som et vesentlig element i utviklingen av et bærekraftig bygningsvern og kunnskap om klimavennlige løsninger. Klimaendringene fører til store utfordringer med å ivareta de mange tusen bevaringsverdige bygningene i deres eie. Museene står sentralt i mange av bygningsvernsentrene. De er viktige aktører i formidlingen av kunnskap om vedlikehold og skjøtsel av kulturmiljø for å forebygge skader som følge av klimaendringene.
Mer om
Eiendommer som jevnlig sees over og vedlikeholdes står seg bedre mot oversvømmelser, kraftig nedbør eller fukt- og råteskader. De økte belastningene gjør at forfallet skjer raskere enn før slik at for eksempel bygninger vil tåle dårligere å stå med malingsslitte vinduer og fasader, hull i takrenner eller tak.
Gode vedlikeholdsplaner som følges opp, er gode redskap for systematisk forvaltning av alle typer kulturmiljø. Regelmessig forebyggende skjøtsel av arkeologiske kulturminner bidrar både til å redusere skade og slitasje som følge av negative påvirkninger og plutselige hendelser, og reduserer behovet for store og inngripende skjøtselstiltak som følge av manglende vedlikehold.
Riksantikvaren har utarbeidet en rekke informasjonsark som omhandler vedlikehold og sikring av bygninger og anlegg.
Det er også utarbeidet et informasjonsark om temaet Klimaendringer og bevaringsverdige bygninger. Det gir praktiske råd om hvordan man best kan motvirke og begrense uheldige konsekvenser av forventede klimaendringer. Riksantikvaren har også utarbeidet informasjonsarket Gamle hager – Undersøkelser og restaurering og veilederen Grøntanlegg: Kulturminner i vekst.
Tilskuddsmidler til private eiere av fredete kulturmiljø gis per 2021 primært til større reparasjoner og istandsetting, og ikke som støtte til vedlikehold. Tilskudd til skjøtsel av arkeologiske kulturminner gis i stor grad til etablering av nye formidlings- og tilretteleggingsprosjekter og i mindre grad til regelmessig skjøtsel. For landskap og større områder er det flere ordninger rettet mot skjøtsel.
Oversikt over relevante tilskuddsordninger:
- Bygg og bevar sin oversikt over ulike støtteordninger
- Riksantikvarens tilskuddordninger
- Kulturminnefondet
Strategisk satsing 5.2.
Gjennomføre risikoreduserende tiltak for kulturmiljø
Gjennomføring av risikoreduserende tiltak er den beste måten å møte økt risiko for klimarelaterte tap av kulturhistoriske verdier på, for kulturmiljø både over og under bakken. Det er økende bevissthet om behovet for risikoreduserende tiltak og sikring av kulturmiljø, men forvaltningspraksisen på området må utvikles for å møte dette behovet. Veiledning og kunnskap om gode tekniske løsninger vil gi godt grunnlag for dette, sammen med eksempler på tiltak og kunnskap om tradisjonelle måter å løse slike utfordringer på. Kulturmiljøforvaltningen og offentlige og private aktører med ansvar for kulturmiljø bør i større grad initiere og gjennomføre risikoreduserende tiltak for utsatte kulturmiljø, og virkemidler og insentiver bør utvikles.
Verdensarvområdene som fyrtårn for beste praksis
Norge har åtte steder på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv – med framstående universell verdi. De norske verdensarvområdene skal utvikles som fyrtårn for den beste praksisen innen natur- og kulturmiljøforvaltning når det gjelder tilstand, forvaltning og formell beskyttelse. Målet er at forvaltning av verdensarven skal ligge i front for hvordan klimahensyn ivaretas i bevaringsarbeidet. I løpet av 2021–2022 vil metoden Climate Vulnerability Index (CVI) bli brukt på verdensarvstedet Vega. Metoden er under utvikling for å vurdere klimarelatert risiko for verdensarvsteder.
Mer om
Som en del av prosjektet Adapt Northern Heritage, har Riksantikvaren i samarbeid med partnere utarbeidet en veileder for risikovurdering og planlegging av risikoreduserende tiltak for kulturmiljø i et klima i endring.
Det finnes knapt noen systematisk praksis for gjennomføring av risikoreduserende tiltak der risikoen for tap av kulturhistoriske verdier er identifisert. Det er mer vanlig å gjennomføre reparasjoner eller restaurering i etterkant av skader i stedet for forebyggende tiltak og sikringstiltak. Det er også lettere å skaffe finansiering når skader har skjedd enn midler til forebyggende tiltak.
Det gjennomføres noe sikrings- og skjøtselstiltak for arkeologiske kulturminner i regi av regional forvaltning og de arkeologiske forvaltningsmuseene, delvis med tilskudd fra Riksantikvaren. Det foreligger også en viss oversikt og oppfølging for deler av arkeologien, for eksempel fonnfunn og til dels bergkunst. For bygninger gis det i enkelte tilfeller tilskudd til forebyggende tiltak som montering av takrenner, der de vil skåne underliggende utsatte trekonstruksjoner, og til drenering eller avskjærende grøfter som ligger høyere i terrenget, for å skåne bygninger. Kommunene gjennomfører noe vedlikehold og ettersyn som forebygger og sikrer bygningsmiljøer, infrastrukturer og annet.
For å ta gode avgjørelser og gjøre gode prioriteringer er det nødvendig med et solid kunnskapsgrunnlag. Tiltak må baseres på kunnskap om det enkelte objektet eller miljøet som det skal gjøres noe med, og det må sikres at tiltaket ikke påfører kulturmiljøet andre skader.
Strategisk satsing 5.3.
Utbedre klimarelaterte skader på kulturmiljø
Akutte hendelser som flom, skred og uvær kan føre til store skader på kulturmiljø. Klimaendringene vil øke forekomsten og omfanget av slike hendelser og dermed også skadeomfanget. Ved større hendelser, for eksempel flom, vil det være en tendens til at det raskt gjennomføres omfattende utbedringstiltak på kulturmiljø uten at vanlige vurderinger eller prosedyrer nødvendigvis følges. I tillegg til skader forårsaket av plutselige hendelser fører klimaendringene til raskere nedbrytning av materialer og elementer slik som bygningsdeler, infrastrukturelementer m.m. Dette må møtes med bedre vedlikehold, men det vil også være behov for utbedringer og noen ganger utskifting. Dette bør følges opp for å unngå at det utvikler seg til store skader over tid.
For å møte utfordringene vil det være viktig med bedre oppfølging og rådgivning fra kulturmiljøforvaltningen etter klimarelaterte hendelser. Kulturmiljøforvaltningen bør utarbeide enkle beredskapsplaner, slik at forvaltningen raskt kan reagere og følge opp kommuner og eiere ved større hendelser. Det bør utvikles virkemidler og insentiver for iverksetting av tiltak i etterkant av skader. Økt samarbeid med beredskapsenheter samt sanerings- og forsikringsbransjen vil være et viktig bidrag til gjennomføring av strakstiltak, restverdisikring og istandsetting.
Mer om
Klimarelaterte skader på kulturmiljø har økt, men vi har ingen egen statistikk som viser omfanget av skader på kulturmiljø.
Kulturminnefondet deler ut straksmidler for å sikre ikke-fredete kulturminner som står i fare for å bli ødelagt, og de gir støtte til reparasjoner. I tillegg har fylkeskommunene midler for fredete anlegg. Riksantikvarens tilskuddsordninger kan omfatte in situ-bevaring (på stedet) av utsatte arkeologiske kulturminner, innsamling eller utgravning av arkeologisk kildemateriale og restaurering og tilbakeføring etter skader.
Plutselige store skader krever at kulturmiljøforvaltningen reagerer raskt for å bidra til å redusere omfanget av tap av kulturhistoriske verdier. Etter slike hendelser er det viktig å følge opp sikringsarbeider, utbedringer og istandsettinger. Mye skjer raskt, og mange aktører er involvert. Beredskapsplaner som er utviklet av kommunene eller av eiere av kulturhistorisk viktige bygninger er nyttige verktøy når man skal følge opp slike hendelser.
Forum for kriseberedskap og restverdiredning for kunst og kulturminner (FORK) arbeider for økt bevissthet og kompetanse rundt krisehåndtering for kulturminner, slik at verdifulle kunst- og kulturhistoriske verdier ikke går tapt ved en krise.
Strategisk satsing 5.4.
Sikre kildeverdien til kulturmiljøsom kan gå tapt som følge av klimaendringene
Som følge av klimaendringene vil tap av kulturhistoriske verdier i en del tilfeller være uunngåelig, eller det vil skorte på ressurser til å sikre dem. Det er viktig å dokumentere prioriterte kulturmiljø før tap for å sikre kildeverdier og slik bidra til å samle kunnskap.
For arkeologiske kulturmiljø vil det i noen tilfeller bety utgravninger og innsamling av gjenstander. Her har universitetsmuseene en viktig rolle gjennom metodeutvikling, dokumentasjon, konservering og analyser. For bygninger vil oppmåling, fotografering og annen dokumentasjon være aktuelt. Dette vil sikre kunnskap om materialbruk, materialbehandling, tekniske løsninger og klimatilpasning. Landskap bør også dokumenteres, blant annet gjennom re-fotografering basert på eldre fotografier. I tillegg til tradisjonelle metoder vil Lidar, fotogrammetri og ulike geofysiske teknikker være viktige verktøy. Det er viktig å ha et spekter av metoder tilpasset ulike typer kulturmiljø og situasjoner for å løse det aktuelle dokumentasjonsbehovet.
Dokumentasjon vil også gi et bedre grunnlag for prioriteringer og gi kunnskap om hvordan kulturmiljøforvaltningen kan forhindre framtidige tap. Kulturmiljøforvaltningen bør utvikle en mer systematisk praksis på dette området. Økt vektlegging av å sikre kildeverdier vil kreve virkemidler og insentiver.
Mer om
Siden 2011 har et brearkeologisk sikringsprogram, under ledelse av Innlandet fylkeskommune og i samarbeid med Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, samlet inn og sikret arkeologiske funn som kommer fram ved smelting av snøfonner og isbreer. Den globale oppvarmingen fører til at isen i høyfjellsområdene gradvis smelter og et unikt funnmateriale med høy kulturhistorisk verdi blir liggende åpent og ville gått tapt uten et slikt målrettet sikringsprosjekt. Etter feltsesongen i 2020 er det kjent ca. 55 breer og isfonner med gjenstandsfunn i Innlandet og ca. 3500 funn er samlet inn. Dette utgjør over halvparten av de brearkeologiske funnene globalt og mere enn 85% nasjonalt. Gjenstandene knytter seg primært til tidlig jakt/fangst og transport. Organisk materiale som bl.a. tre, never, bein, tekstiler og skinn har vist seg å være svært sårbart, og må samles inn raskt før det smuldrer opp og forsvinner. Så lenge fonner og snøbreer smelter er innsamling og sikring av arkeologisk materiale en vedvarende oppgave, og funnene som smelter frem blir stadig eldre ettersom man kommer dypere ned i isen.
Det brearkeologiske sikringsprosjektet bidrar også til viktig kunnskap om klimaendringene gjennom flere tusen år, og et tverrfaglig samarbeid gir mulighet for å belyse ulike problemstillinger innen klima- og miljøforskningen.
Link til prosjektet og formidling av funnene:
Strategisk satsing 5.5.
Bedre integreringen av hensynet til kulturmiljøinteresser i samfunnets arbeid med
beredskap og klimatilpasning
De ulike forvaltningsområdene og sektorene er pålagt ansvar og oppgaver som er knyttet til sikkerhet, beredskap og klimatilpasning. Det framgår av både forskrift om kommunal beredskapsplikt, plan- og bygningsloven og Statlige retningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning. Kommunene er sentrale i dette arbeidet. Samarbeid på tvers er viktig for å få til best mulige løsninger, slik at ulike tiltak ikke øker kulturmiljøenes sårbarhet eller får negative konsekvenser for kulturmiljøene.
Det er viktig at sektorer og aktører med ansvar for arealplanlegging tar hensyn til kulturmiljø i sitt arbeid med klimatilpasning. Tiltak i andre sektorer, slik som flomsikring og drenerings- og avrenningssystemer, bør ikke øke klimarelatert risiko for kulturmiljø.
Hensynet til kulturmiljø bør være en integrert del av beredskapsarbeidet i kommunene og fylkeskommunene. Tydelig definert oppmerksomhet for kulturmiljøinteresser i arbeid med klimatilpasning og beredskapsplanlegging vil sikre utsatte kulturhistoriske verdier bedre.
Mer om
Klimatilpasningstiltak i andre sektorer kan øke risiko og sårbarhet for kulturmiljø. I gjennomføringen av slike tiltak er det viktig at hensynet til kulturmiljø ivaretas. Eksempler på tiltak kan være flomsikring og drenering av jordbruksarealer på grunn av endring i nedbørsmengde og -frekvens. Slike tiltak kan gi skader på arkeologiske kulturminner.
Andre tiltak og inngrep som gjøres uavhengig av klimahensyn, kan også føre til at kulturmiljø blir mer sårbare for klimaendringene og at risikoen for tap øker. Klimaendringene spiller sammen med annen menneskelig aktivitet og utvikling, som kan forsterke negative konsekvenser for kulturmiljø. Ved vurdering av klimarelatert risiko og sårbarhet er det derfor viktig å vurdere sammenhengen med andre farer og trusler. Et eksempel på dette kan være hogst mens marka er telefri, på grunn av varmere vintre. Dette gir større skader på kulturminner som ligger i dagen eller like under markoverflaten, enn når hogst gjøres når marka er frossen.
På Svalbard har klimaendringene ført til lengre tids frostfritt øvre jordlag, mindre is og større elve- og bekkeflommer. Dette har igjen ført til økt erosjon som påvirker kulturmiljø negativt. Økt turisme og ferdsel i sårbare områder bidrar også til økt erosjon, og samspillet øker erosjonsskadene på kulturmiljø ytterligere. Godt samarbeid med andre sektorer utenfor kulturmiljøfeltet er derfor svært viktig for å redusere uheldige virkninger.
Forskrift om kommunal beredskapsplikt, plan- og bygningsloven og statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning (SPR) pålegger de ulike forvaltningsnivåene og sektorene ansvar og oppgaver knyttet til sikkerhet, beredskap og klimatilpasning. Kommunene er sentrale i dette arbeidet.
Forskrift om kommunal beredskapsplikt har som formål å sikre at kommunen ivaretar befolkningens sikkerhet og trygghet – det vil si redusere risiko for tap av liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier. Tap av kulturmiljø og kulturhistoriske verdier kan også oppleves som vanskelig, forsterke en negativ hendelse og utfordre opplevelsen av trygghet.
Plan- og bygningsloven, kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner og de fleste reguleringsplaner omfatter områder for bebyggelse og anlegg. Når kommunen gir bestemmelser og retningslinjer for planlegging og utbygging, er det også for å sikre at vesentlige hensyn, slik som samfunnssikkerhet, blir ivaretatt i planene. I tillegg stiller PBL § 4-3 krav til å gjennomføre ROS-analyse for planområdet for å se til at samfunnssikkerhet følges opp.
Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning (SPR) gir føringer for kommunenes, fylkeskommunenes og statens arbeid. Formålet med planretningslinjene som er knyttet til klimatilpasning, er å bidra til at klimatilpasning ivaretas som hensyn i planlegging og å sikre at kommunene bruker et bredt spekter av roller og virkemidler i arbeidet med klimatilpasning. Det sentrale er å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur mot uønskede hendelser og å ta vare på naturens biologiske mangfold og økologiske prosesser. Berørte interesser kan omfatte samfunnssikkerhet, kritisk infrastruktur, natur- og kulturmiljø, befolkningens helse samt forutsetninger for berørte næringer.
Kommunene er lokale planmyndigheter og har ansvar for at det tas hensyn til samfunnssikkerhet i planlegging etter plan- og bygningsloven. Kommunene har også ansvar for å følge opp krav til kommunal beredskapsplikt i sivilbeskyttelsesloven. Samlet sett gir dette kommunene en viktig rolle som lokal samordner av samfunnssikkerhet og beredskap. Kommunene har et grunnleggende ansvar for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet. Bedre integrering av kulturmiljø i klimatilpasning og i beredskaps- og sikkerhetsplanlegging vil sikre utsatte kulturhistoriske verdier bedre.