Kap. 3 Kulturmiljøfeltets bidrag til reduksjon av klimautslipp
Kulturmiljøfeltets bidrag til reduksjon av klimautslipp
For å oppfylle Norges klimamål og forpliktelser under Parisavtalen er det et behov for umiddelbare utslippskutt og at det gjennomføres klimatiltak med rask effekt. FNs klimapanel understreker at vi ikke vil klare å redusere klimagassutslippene ved hjelp av nye teknologiske løsninger alene, men at en omstilling av hele samfunnet er nødvendig.
Innovasjon må derfor ses i sammenheng med kunnskap som allerede eksisterer, og som kan representere relevante alternativer. Aktørene på kulturmiljøfeltet, med verdifull kunnskap og spisskompetanse, kan på flere måter være viktige i dette arbeidet og bli en tydelig stemme i omstillingen til et lavutslippssamfunn.
Mål 1
Kulturmiljø forvaltes gjennom samordnet arealbruk og arealplanlegging, slik at klimagassutslipp reduseres og kulturhistoriske verdier og interesser ivaretas
Klimavennlig arealbruk og arealplanlegging handler blant annet om å redusere utslipp fra transport og utbygging og om å begrense nedbygging av karbonrike arealer. Hvordan samfunnet forvalter og bruker byer, steder og landskap, vil være avgjørende for om vi klarer omstillingen til et lavutslippssamfunn. Dette vil påvirke kommende generasjoner og våre omgivelser i framtiden. Samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging vil være et viktig redskap for å påse at mangfoldet av kulturmiljø og landskap inngår i denne omstillingen og blir tatt vare på i et langsiktig og bærekraftig perspektiv. Hovedprinsippene i miljøforvaltningen må ligge til grunn: bruk og vern av ressurser, bærekraft, sektoransvar, føre-var-prinsipp og kostnadseffektivitet.
Kulturmiljøforvaltningen må inviteres inn og gi tydelige innspill tidlig i prosesser, slik at faglige råd følges opp. Kulturmiljøforvaltningen må prioritere sin innsats, lete etter nye og klimavennlige løsninger på utfordringer og være forberedt på at klimahensyn veier tungt. I enkelte saker vil klimahensyn føre til at kulturmiljøverdier må settes til side.
Strategisk satsing 1.1.
Forvalte landskap på en slik måte at de bidrar til bærekraftig utvikling og til å redusere klimagassutslipp
Kyst- og fjellandskap, utmarks- og reinbeiter, setergrender og skogsområder er landskap med både stor kulturhistorisk verdi og verdi for naturmangfold, næringsaktiviteter og friluftsliv. Disse mangfoldige landskapene er også viktige i klimasammenheng og må forvaltes gjennom helhetlig og langsiktig arealplanlegging.
Det er viktig at klimaeffekter av planlagte arealbruksendringer beregnes, vurderes og legges til grunn i arealplanleggingen. En framtidsrettet forvaltning av landskap må sikre karbonbinding i myr, skogs- og beitelandskap gjennom vern og bruk. Tradisjonell og erfaringsbasert kunnskap om bærekraftig forvaltning og om bruk av landskap og naturressurser bør løftes fram. Samtidig som mange bygninger i rurale strøk står tomme, blir store arealer årlig bygd ned til fritidsbebyggelse. Ombruk av bygninger og allerede utbygd areal bør vurderes før nye arealer tas i bruk til nybygging. Negative konsekvenser for kulturmiljø, som følge av tiltak for klimagassreduksjon i andre sektorer, må begrenses. Utviklingen av fornybar energiproduksjon, som utbygging av vann- og vindkraft, bør skje uten å svekke kvalitetene i landskap og kulturmiljø som er viktige både for kulturarv, tradisjonell næringsdrift og rekreasjon.
Det er viktig at fylkeskommunene, Sametinget og kommunene vektlegger en helhetlig og langsiktig arealforvaltning hvor landskap og kulturmiljøinteresser blir tatt hensyn til. Kulturmiljøforvaltningen må bidra i forskning, frambringe kunnskap og tydeliggjøre områder hvor reduksjon av klimagassutslipp og kulturmiljøinteresser sammenfaller, og hvor det er tydelige interessekonflikter. Det bør utvikles helhetlige verktøy for klimagassberegning hvor både arealer og kulturmiljø inngår. Det vil være viktig med arenaer for dialog og kompetanseheving.
Mer om
Kulturmiljø og landskap skal ivaretas i tråd med internasjonale avtaler og nasjonale mål. Den europeiske landskapskonvensjonen ble godkjent av Norge i 2001, og trådte i kraft 1. mars 2004. Konvensjonen angår alt landskap – fra bylandskap til kyst- og fjellandskap, fra særlig verdifulle landskap til landskap som trenger kvalitetshevende tiltak. Den understreker behovet for å sikre et mangfold av landskap som en felles ressurs, gjennom målrettet planlegging, forvaltning og vern. Konvensjonen legger til grunn en helhetlig tilnærming til landskap, der økologiske og kulturhistoriske sammenhenger ivaretas. Landskapsforandringer, som følge av sosiale, økonomiske og miljømessige prosesser, må styres og samordnes med sikte på en bærekraftig utvikling. Målet bør være langsiktig ressursforvaltning fremfor kortsiktig økonomisk gevinst.
Norge har forpliktet seg til å:
- vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket
- integrere landskap i politikk på områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap
- forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap
- utdanne fagfolk og fremme undervisningsopplegg i skoler og universiteter
- bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater
- gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken
- legge til rette for samarbeid over landegrensene på lokalt og regionalt nivå
Husdyrhold med beitedyr har vært en sentral del av norsk jordbruk gjennom mange tusen år, og er en viktig del av den norske kulturarven, med åpne beitelandskap, setermiljøer, bygningskultur og immateriell kulturarv. En optimalisering av matproduksjon som er basert på landets tilgjengelige ressurser vil ivareta både åpne kulturlandskap, artsrike og kulturbetingete naturtyper og åkerarealer og beitemark som lagrer karbon. Det vil forutsette en omlegging av virkemiddelsystemet i retning av å stimulere til husdyrbruk der det ikke er mulig å dyrke korn, frukt og grønnsaker, å belønne grasproduksjon og beite i inn- og utmark, inkludert tungdrevne arealer, og å revitalisere seterdrifta. Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030, vektlegger betydningen av norsk matproduksjon og at husdyr på beite er viktige for å holde kulturlandskapet i hevd i områdene som er best egnet for husdyrproduksjon. Det er behov for mer kunnskap om hvordan ulike former for gårdsdrift virker inn i økologiske kretsløp og hvordan det kan bidra til utslippsreduksjon og karbonbinding.
Satsingen på Utvalgte kulturlandskap i jordbruket de siste ti årene har gitt erfaring og kunnskap som bidrar til en bedre forvaltning av natur- og kulturminneinteresser i jordbrukslandskapet. Jordbruk som utnytter lokale gress- og utmarksressurser representerer en type drift som kan gi gevinster i form av karbonlagring i landskapet, økt matproduksjon og selvforsyning, og ivareta kulturlandskap og artsrike og kulturbetingete naturtyper.
Bevaring av skog og myr er viktig om vi skal nå klimamålene. Skog og myr binder og lagrer store mengder karbon. Avskoging og omdisponering av skog til andre formål, som infrastruktur, bebyggelse og jordbruk, er en stor kilde til CO₂-utslipp. Likeså gir det store CO₂-utslipp med uttak av torv og drenering av myr for å etablere dyrket mark eller annen arealbruksendring. Jo dypere en myr er, jo større er karbonlageret og desto høyere utslipp vil forekomme ved en arealbruksendring.
Disse karbonrike arealene er også viktige for kulturmiljøforvaltningen, da de kan ha store kulturhistoriske verdier. Både skog og myr kan inneholde automatisk fredete kulturminner og andre kulturminner. Myr og til en viss grad skogsjord er også et arkiv over vegetasjonsutviklingen fra istida og fram til i dag. Her kan menneskelig påvirkning av vegetasjonen studeres. Vern av kulturmiljø og landskap i slike områder kan derfor bidra positivt til å bevare karbonrike arealer. Det er behov for å frembringe mer kunnskap på feltet og tydeliggjøre både interessekonflikter og områder hvor reduksjon av klimagassutslipp og kulturmiljøinteresser sammenfaller
Det er potensielle konflikter mellom klimahensyn og miljøhensyn. Når det gjennomføres tiltak for reduksjon av klimagassutslipp i andre sektorer, kan det ha negative konsekvenser for kulturmiljø. Utbygging av fornybare energiløsninger, som vannkraft og vindkraft, veier/jernbane, havneanlegg og endret trafikkmønster er til dels svært konfliktfylte tiltak som potensielt kan ha stor negativ innvirkning på landskap og kulturmiljø. Det er derfor viktig at både staten, fylkeskommunene, Sametinget og kommunene gjennom sin overordnete areal- og energiplanlegging vektlegger en helhetlig og langsiktig arealforvaltning. Både vern og utbygging bør ses i lys av målet om en bærekraftig samfunnsutvikling og om reduksjon av klimagassutslipp.
Strategisk satsing 1.2.
Forvalte arealer og kulturmiljø på en slik måte at de bidrar til levbare byer og steder og til å redusere klimagassutslipp
Utvikling av kompakte byer og steder er et viktig klimagrep som kan redusere behovet for å bygge ned natur, jordbruksarealer og kulturlandskap. Fortetting kan også føre til kortere avstander mellom dagliglivets aktiviteter og dermed til reduserte klimagassutslipp. Det er samtidig viktig at en fortetting ikke medfører at viktige kulturmiljøverdier unødig går tapt, da dette igjen vil svekke byer og steder som attraktive og levbare – steder der det er godt å leve og bo. Det er viktig at rehabilitering og ombruk av eksisterende bygninger prioriteres før nye utbyggingsområder blir tatt i bruk.
Kulturmiljøforvaltningen må delta tidlig og tydelig i by- og stedsplanleggingen, identifisere handlingsrommet for endringer og bidra til utvikling av levbare byer og steder. Det må legges til rette for samarbeid på tvers mellom aktører innen planarbeid og byutvikling. Slik kan man tilrettelegge for god dialog og forutsigbarhet. En helhetlig og samordnet arealplanlegging må legges til grunn for arealbruken i hele landet. Reduksjon av klimagassutslipp gjennom mer effektiv arealutnyttelse må da avveies mot bevaring og utvikling av levbare byer og steder. Riksantikvarens bystrategi vil være et viktig verktøy i dette arbeidet og gi tydelige retningslinjer for by- og stedsutvikling.
Riksantikvarens strategi og anbefalinger for by- og stedsutvikling («Bystrategien»)
Riksantikvarens bystrategi er et policydokument for kulturmiljøforvaltning i byer og tettsteder og et faglig verktøy for by- og stedsutvikling. Strategien inngår som grunnlag for Riksantikvarens vurderinger og prioriteringer, blant annet i arealplansaker knyttet til kulturmiljø av nasjonal interesse. I tillegg brukes strategien som et kunnskapsgrunnlag i flere av Riksantikvarens prosjekter og satsinger, både nasjonalt og internasjonalt. Strategien beskriver utfordringsbildet og inneholder anbefalinger til regional og kommunal forvaltning, samt til statlige og private utbyggere og eiere, om hvordan kulturhistorisk viktige by- og tettstedsmiljøer bør forvaltes. Strategien er også et nyttig verktøy for konsulenter som arbeider med plan- og byggesaker.
Mer om
I de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging er det et tydelig mål om en mer bærekraftig by- og stedsutvikling, samtidig som man reduserer klimagassutslippene. Det pekes her på effektiv og bærekraftig utnyttelse av allerede utbygd areal som tilrettelegger for kollektivtransport, sykkel og gange. Dette fremmes som en god strategi for å redusere arealbruksendringer, og dermed bidra til reduksjon av klimagassutslipp. Et tydelig avgrenset sentrum med boliger, arbeidsplasser og tjenester vil gi korte avstander og redusere behovet for personbiler.
Men mangel på arealer til utbygging av boliger, offentlige tjenester og næringsvirksomhet legger stort press på kulturmiljø. Det gjelder for eksempel grøntanlegg, verneverdig bebyggelse og kulturlag under bakken. Utbyggingspress og manglende bruk og vedlikehold av eksisterende bygninger er de vanligste årsakene til tap av kulturmiljø eller forringelse av kulturmiljøverdier. Attraktiv by- og tettstedsutvikling handler om å ivareta lokalt særpreg og forstå sammenhengen med næringsmessig, kulturell, miljømessig og sosial verdiskaping. Kulturmiljø er viktig for verdiskapning, og bidrar til stedstilhørighet og opplevelsen av lokalt særpreg. Kulturmiljø, ombruk av eksisterende bygninger og bystrukturer bør derfor vurderes som et utgangspunkt for videre utvikling.
De siste 30 årene har vist at det er et betydelig fortettingspotensial i de fleste byer. Fortetting kan innebære at arealer brukes om igjen på nye måter. I den sammenhengen kan fortetting være et klimamessig godt grep, men det er viktig at øvrige miljøinteresser og bærekraftprinsipper samtidig ivaretas slik at byer og steders «levbarhet» og attraktivitet ikke svekkes. For å sikre at fortetting resulterer i attraktive og levbare bo- og næringsområder i byene, er det en forutsetning at de eksisterende urbane og historiske kvalitetene ivaretas gjennom utviklingen.
Flere nye rapporter (se kunnskapsgrunnlag) viser at det ofte er mer energikrevende å sanere og bygge nytt sammenlignet med å gjenbruke og rehabilitere bygninger. Det er mulig å satse på å redusereklimagassutslipp ved å endrearealbruk gjennom økt ombruk av eksisterende bygninger og bystrukturer, og å ivareta kulturmiljø. Riksantikvarens bystrategi kommer med følgende anbefalinger:
- Gjennom en helhetlig og samordnet arealplanlegging må potensialet for fortetting i byer og tettsteder kartlegges, og viktige kulturminner og kulturmiljø identifiseres.
- De historiske byenes attraktivitet, og byenes levbarhet, må ivaretas og styrkes for å gjøre kulturmiljø i byer til fremtidens boområder med korte reiseavstander. Ukritisk fortetting og bygging av høyhus kan svekke byenes levbarhet og attraktivitet.
- Når man fortetter er det viktig at hensynet til bevaringsverdige bygninger og bymiljøer ivaretas.
- Sirkulærøkonomiske prinsipper skal vektlegges. Potensialet for rehabilitering og ombruk av eksisterende bygninger bør utnyttes før nye utbyggingsområder blir tatt i bruk. Tilpasset ombruk og/eller rehabilitering av eksisterende bygningsmasse anbefales fremfor riving og nybygging.
Mål 2
Bygninger bevares og brukes, slik at klimagassutslipp reduseres og kulturmiljø ivaretas
Klimagassregnskapet til mange nybygg blir først lønnsomt etter at bygget har vært flere tiår i drift, sammenlignet med oppgradering og fortsatt bruk av en tilsvarende eksisterende bygning. Nybygging fører til forbruk av ressurser og utslipp av klimagasser gjennom materialproduksjon, materialtransport og oppføring. Ved å forlenge levetiden til eksisterende bygninger utnytter en ressursene bedre fordi utslippene knyttet til byggingen allerede har funnet sted. Tiltak som gir størst reduksjon av klimagassutslipp over 10–20 år, vil være viktig for å oppnå Norges klimamål og internasjonale forpliktelser.
FNs klimapanel peker på at byggesektoren har stort potensial for utslippsreduksjon. Byggesektoren har et viktig arbeid foran seg i omstillingen til å bli mer sirkulær og mer klimavennlig. Kunnskap, praksis og klimavennlige materialer skal utvikles. For å få til dette må innovasjon kombineres med tradisjonelle materialer, metoder og håndverk. Fortsatt bruk og tilpasset ombruk av bygninger er et viktig bidrag for å redusere klimagassutslippene fra byggesektoren. Bygninger kan også representere store kulturhistoriske, estetiske og arkitektoniske kvaliteter, verdier som er viktige for opplevelse og trivsel. Kulturmiljøforvaltningen må derfor kommunisere kulturhistoriske verdier godt, slik at innspill og faglige råd er gitt tidlig og tydelig.
Grønt er ikke bare en farge – bærekraftige bygninger eksisterer allerede
På oppdrag fra Riksantikvaren har SINTEF analysert en rekke casestudier og gjort en systematisk gjennomgang av norske og internasjonale publikasjoner om livssyklusanalyser. Rapporten, Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede, viser tydelig at det mest bærekraftige bygget er det som allerede er bygd. Analysen viser at rehabilitering er et bedre alternativ enn å rive i en 30-årshorisont mot 2050, da det kan ta opptil 80 år før et nybygg utligner klimagassutslippet fra byggeprosessen. SINTEF-rapporten konkluderer derfor med at rehabilitering av eksisterende bygninger vil være miljømessig fordelaktig på kort og mellomlang sikt.
Rapporten peker på livssyklusanalyser som vurderer miljømessige, sosiale og økonomiske konsekvenser, som et viktig beslutningsverktøy. Rapporten viser at også kulturhistoriske verdier kan inkluderes i metoden og dermed bli synliggjort og tatt hensyn til i vurderingen av miljøvennlige tiltak.
Strategisk satsing 2.1.
Utvikle og formidle kunnskap om hvordan istandsetting, rehabilitering og ombruk av bygninger kan bidra til å redusere klimagassutslipp
For å nå Norges klimamål må flere bygninger få forlenget levetid gjennom fortsatt bruk og tilpasset ombruk. Fortsatt bruk av hele bygninger er den beste løsningen framfor gjenbruk av enkelte bygningsdeler, både med tanke på reduksjon av klimagassutslipp og bevaring av kulturhistoriske verdier.
Kulturmiljøforvaltningen har kompetanse på ombruksfeltet som må formidles til både offentlige og private aktører – så vel som til samfunnet generelt. Det må framskaffes gode eksempler på klimatiltak fra ulike bygningskategorier som kan gjennomføres på verneverdige bygninger. Fylkeskommunene bør ta en aktiv rolle som pådriver og veileder overfor kommunene i plan- og byggesaker, slik at ombruk oftere erstatter riving og nybygging. Riksantikvaren skal støtte fylkeskommunene i dette arbeidet og bidra til lokal forankring i kommunene. Kulturmiljøforvaltningen må også bidra til kunnskapsutvikling. Riksantikvaren har et særlig ansvar for å bidra til å frambringe ny og oppdatert forskning og kunnskap samt produsere relevant veiledningsmateriell til regionalforvaltningen.
Bevar bygg – bevar klima
Gjennom prosjektet Bevar bygg – bevar klima jobber Innlandet fylkeskommune for en klimanøytral lokalsamfunnsutvikling. Bygninger og bygningsmiljøer skal gis varig liv, økt bruksverdi og lavere energiforbruk gjennom ulike tiltak og dermed redusere behovet for nybygging.
Som en del av prosjektet er det beregnet energibruk og klimagassutslipp for 24 ulike bygninger og klimagevinster som kan oppnås ved fortsatt bruk og oppgradering. Funnene framgår i rapporten Klimagassutslipp fra oppgradering av eldre bygg (PDF), utarbeidet av Asplan Viak. For flertallet av bygningene konkluderer rapporten med at oppgradering gir lavere klimagassutslipp enn å rive og oppføre et standard nybygg som oppfyller dagens forskriftsnivå. Videre viser prosjektet at energigevinsten per investerte krone er betydelig større ved oppgradering enn ved riving og nybygg, og at skånsom oppgradering kan gi betydelig energibesparelse uten å gå på akkord med bevaringshensyn og arkitektoniske kvaliteter.
Mer om
De siste årene har det blitt produsert flere fagrapporter som tydeliggjør hvor viktig det er å ombruke og rehabilitere og kulturmiljøfeltets relevans i arbeidet med utslippsreduksjon knyttet til bygninger:
- Asplan Viak (2016) Klimagassberegninger Villa Dammen. Riksantikvaren oppdragsrapport.
- Flyen, C., Flyen, A.-C. og Fufa, S. M. (2019) Miljøvurdering ved oppgradering av verneverdig bebyggelse. SINTEF Fag 58.
- Historic England (2019) There’s no place like old homes. Re-use and Recycle to Reduce Carbon. Heritage Counts 2019.
- Fufa S. M., Flyen, C. og Venås, C. (2020) Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede. SINTEF Fag 68.
- Multiconsult og Link Arkitektur (2020) Hus på vei, hus i veien. Bygninger, ombruk og sirkulærøkonomi. Mulighetsstudie
- Wiik, M. K, Selvig, E., Fuglseth, M., Resch E., Lausselet, C., Andresen, I., Brattebø, H. og Hahn, U. (2020) Klimagasskrav til materialbruk i bygninger. Utvikling av grunnlag for å sette absolutte krav til klimagassutslipp fra materialbruk i norske bygninger. ZEN REPORT No. 24 – 2020. NTNU og SINTEF.
Det er flere aktører i byggesektoren som jobber med å utvikle og formidle kunnskap og dokumentasjon om hvilke ressurser eksisterende bygninger representerer:
- Grønn Byggallianse https://byggalliansen.no/publikasjoner/tenk-deg-om-for-du-river
- Futurebuilt https://www.futurebuilt.no/
- Bygg og bevar https://www.byggogbevar.no/
Bevaring av eksisterende bygninger har en positiv effekt for bevaring av arkeologiske kulturminner i områder hvor bygningene er bygget på kulturlag. Bevaring og ombruk av bygningsfundamenter vil redusere tapet av arkeologiske kulturminner, samtidig med at klimagassutslipp reduseres. Ved bygging i middelalderbyene settes det allerede i dag vilkår om at fundamenteringen skal utformes og utføres slik at man unngår fremtidig behov for refundamentering. Dette betyr at fundamentene skal ha en betraktelig lengre forventet levetid enn bygget.
Strategisk satsing 2.2.
Bidra til å utvikle virkemidler og regelverk for å fremme fortsatt bruk og ombruk av bygninger og bygningsdeler
For å muliggjøre økt ombruk av bygninger og bygningsdeler er det behov for å forenkle og tilpasse dagens lovverk og forskrifter, som i stor grad er basert på nybygg. Tolkningen og praktiseringen av plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift (TEK17) fører til at muligheter som ligger i regelverkene, ikke benyttes fullt ut, og det er behov for tydeligere regelverk. Andre viktige innsatsområder er økt bruk av miljøsertifiseringer og en innretning av dokumentavgiften i favør av ombruk av bygninger kontra nybygg. Grønn Byggallianse, Byggenæringens Landsforening og FutureBuilt er her viktige samarbeidspartnere.
Kommuner og fylkeskommuner vil ha en særskilt rolle i arbeidet med å ivareta fortsatt bruk og ombruk av en større andel bygninger. En viktig satsing vil være å styrke saksbehandleres kompetanse og verktøy for beregning av klimagassutslipp i bygge- og rivesaker. Videre bør det arbeides for å opprette regionale materialbanker som kan gi tilgang til tradisjonelle materialer og videreføring av den lokale byggeskikken. Dette vil styrke håndverkeres tilgang til egnete vedlikeholds- og reparasjonsmaterialer.
Det er behov for å utvikle virkemidler og insentiver for å bidra til fortsatt bruk og ombruk av bygninger og bygningsdeler. Kulturmiljøforvaltningen har førstehåndskjennskap til utfordringer, hindringer og gevinster ved fortsatt bruk og ombruk av bygninger på regionalt og kommunalt nivå. Riksantikvaren må arbeide for å identifisere og videreformidle disse overfor relevante myndigheter på nasjonalt nivå. Riksantikvarens nettverk for kulturmiljø og klima vil bli en viktig plattform for dialog og utveksling av kunnskap og erfaring knyttet til relevante problemstillinger.
Kulturmiljøforvaltning bygger på sirkulærøkonomiske prinsipper
Omstillingen til et bærekraftig lavutslippssamfunn forutsetter effektiv bruk av ressurser. Byggesektoren har en sentral rolle i den sirkulære økonomien og er ett av syv prioriterte områder i EUs veikart for en sirkulær økonomi. Potensialet for økt sirkularitet i næringen anses for å være stort, særlig innen arealutnyttelse, vedlikehold, gjenbruk av materialer og avfallsreduksjon.
Tiltak som forlenger levetiden til bygg og dermed sikrer at ressursene i byggene brukes lengst mulig, er viktige tiltak i en sirkulær økonomi. Kulturmiljøforvaltning bygger i seg selv på sirkulærøkonomiske prinsipper. Jevnlig vedlikehold, god håndverkskompetanse og bruk av materialer med høy kvalitet gjør at bygninger og kulturmiljø kan brukes lenge. Mange kulturmiljø vitner om tidligere generasjoners bevissthet rundt knapp ressursbruk, inkludert flytting og ombruk av bygninger og gjenbruk av materialer fra andre bygninger.
Regjeringen la våren 2021 fram Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi, hvor det å holde ressurser lenger i omløp er et sentralt perspektiv.
Mer om
Plan- og bygningsloven er delt i en plandel og en byggesaksdel. Byggesaksdelen omhandler bestemmelser om søknadsplikt, kontroll og godkjenning av bygge- og anleggsarbeider med videre. Teknisk forskrift er av særlig betydning i byggesakshåndtering. Byggteknisk forskrift (TEK17) skal sikre at tiltak planlegges, prosjekteres og utføres ut fra hensyn til god visuell kvalitet, universell utforming og til at tiltaket oppfyller tekniske krav til sikkerhet, miljø, helse og energi (TEK17 § 1-1). Kravene til dokumentasjon av byggevarers egenskaper støtter opp under dette.
TEK17 § 3-1 andre ledd slår fast at det skal dokumenteres at produktene har de egenskapene som er nødvendige for at det ferdige byggverket skal tilfredsstille kravene i forskriften.Dagens regelverk er i stor grad tilpasset riving og nybygging, og flere har tatt til orde for at det må lages en byggteknisk forskrift som i større grad tar hensyn til ombruk og rehabilitering. Tolkningen og praktiseringen av dagens regelverk ivaretar heller ikke alltid intensjonene. Dersom § 9-1 Generelle krav til ytre miljø i TEK17 hadde blitt fulgt (“Byggverk skal prosjekteres, oppføres, driftes og rives på en måte som medfører minst mulig belastning på natur-ressurser og det ytre miljøet. Byggavfallet skal håndteres tilsvarende.”), ville mye vært oppnådd, særlig hvis man samtidig tar hensyn til EUs strategi for sirkulær økonomi.
TEK17 § 9-5 Byggavfall kan også bidra til å sikre at bygg får en lengre levetid (“Byggverket skal sikres en forsvarlig og tilsiktet levetid slik at avfallsmengden over byggverkets livsløp begrenses til et minimum. Det skal velges produkter som er egnet for ombruk og materialgjenvinning.”).Riksantikvaren har utarbeidet veilederne Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven og Byggesakveileder. Sistnevnte fokuserer på hvordan bestemmelsene i byggesaksdelen kan brukes for å ta vare på bygninger og kulturmiljø på en best mulig måte. Veilederen går igjennom relevante paragrafer i byggesaksdelen og viser hvordan hensynet til kulturmiljø skal integreres i saksbehandlingen etter disse paragrafene.
TEK17 § 9-1 Generelle krav til ytre miljø gir kommunene hjemmel til å stille krav til klimagassvurderinger. Et mulig virkemiddel vil være at kommunene gis anledning til å avvise rivesøknader for bygninger der riving og nybygging medfører store klimagassutslipp, gitt at bygningen er egnet for ombruk.
Klimagassberegninger av bygninger i Norge utføres i dag i henhold til NS 3720:2018 Metode for klimagassberegninger for bygninger. Standarden kan anvendes for både nye bygninger og i forbindelse med ombygging av eksisterende bygninger.
Standard Norge har utarbeidet en veileder til NS 3720. Målet med veilederen er primært å få byggherrer til å bruke NS 3720 for å identifisere klimagassutslipp i byggeprosjekter, og danne beslutningsgrunnlag for tiltak som reduserer disse. Grønn Byggallianse tilbyr kurs for byggherrer som skal bestille klimagassregnskap.
Eksempler:
- Oslo kommune har benyttet seg av dagens mulighet innenfor lovverket og har kommet med kriterier for vurdering av klimakonsekvenser i planprosessen. Ett av kriteriene (s.16) er at man skal unngå å rive eksisterende bygninger.
- I Bergen kommune er det utarbeidet en veileder for klimagassberegninger som en oppfølging av kommuneplanens arealdel. Veilederen er ikke juridisk bindende, men et verktøy for utbyggere og saksbehandlere. Veilederen er utarbeidet for å gi tydelige retningslinjer for hva som forventes av klimagassberegninger som kreves i kommuneplanens arealdel.
- Grønn Byggallianse har utarbeidet veilederen Tenk deg om før du river, med eksempler på myter som kan bidra til unødvendig riving og gode eksempler på alternativer
I byggesektoren arbeides det med å få til en effektiv og lønnsom måte å gjenbruke byggematerialer på, i byggeprosjekter. En sentral utfordring er materialtilgang og nødvendig sertifisering og garanti knyttet til disse. Det er derfor behov for å tilpasse dagens regelverk slik at ombruk og ny bruk av bygninger og bygningsdeler blir et konkurransedyktig alternativ til riving og nybygg.
Relevante utredninger/nettsider (Lenke):
- Utredninger utført av Multiconsult og Link Arkitektur i 2020 viser et forenklingspotensiale knyttet til dokumentasjonskrav for brukte byggevarer. Det er forventet tiltak på dette området i regjeringens strategi om sirkulærøkonomi. Kilde: Multiconsult og Link Arkitektur (2020) Hus på vei, hus i veien. Bygninger, ombruk og sirkulærøkonomi. Mulighetsstudie
- De aller fleste bygg er oppført uten tanke på at de skal demonteres, og demontering er derfor utfordrende. Det er utarbeidet en veileder om bestilling av ombrukskartlegging, utviklet av Statsbygg og Grønn Byggallianse med faglig bistand fra Resirqel
- Nasjonal handlingsplan for bygg- og anleggsavfall (NHP) har definert flere utredningsoppgaver som må gjennomføres før utstrakt ombruk av bygg og materialer er mulig.
- Resirqel arbeider målrettet med ombruk av byggematerialer og samarbeider med både private og offentlige byggherrer.
Det finnes flere verktøy for miljøsertifisering som skal sikre større grad av ombruk av bygninger. Økt bruk av slike sertifiseringsordninger vil kunne tydeliggjøre fordelene ved rehabilitering og bidra til at flere bygg vurderes for ombruk.
Relevante sertifiseringsordninger:
- BREEAM-NOR er et utprøvd, akkreditert og tredjeparts-verifisert miljøledelsesverktøy som forankrer et prosjekts miljøambisjoner og dokumenterer faktiske miljøprestasjoner. BREEAM-NOR er Norges mest brukte miljøsertifisering for nybygg og større rehabiliteringer. Et bygg kan sertifiseres på fem nivåer: Pass, Good, Very Good, Excellent og Outstanding. For hvert nivå øker bærekraftnivået i bygget. BREEAM-sertifisering gir poeng for ombruk, for å unngå riving og for å oppnå lave klimagassutslipp, ikke minst gjennom å bevare eksisterende bygninger.
- Svanemerket renovering stiller krav til at man bevarer og gjenbruker så mange av bygningsdelene og -materialene som mulig, samtidig som man sørger for å få helse- og miljøfarlige stoffer ut av bygget. Det stilles også ambisiøse krav til bærekraftige materialvalg, godt inneklima og høy energiprestasjon. Bygget må bli like energieffektivt som et nybygg hvor det beregnede energibehovet skal tilsvare myndighetskravene, TEK17.
En kjent barriere for fortsatt bruk og ombruk av bygninger er dagens innretning av dokumentavgiften. Den gir i dag insentiver til å rive fremfor å rehabilitere bygg. Når et nybygg oppføres, gis det fritak for førstegangsoverføring. Det betyr at utbygger ved videresalg kun betaler dokumentavgift tilsvarende prisen som er betalt for utviklingsprosjektet (tomteverdien). Dette gjelder uavhengig av om det sto et bygg på tomten fra før eller ikke.
Dersom utbyggeren kjøper en tomt med et eksisterende bygg på, og rehabiliterer bygget fremfor å rive og sette opp et nytt, vil utbyggeren måtte betale dokumentavgift tilsvarende hele markedsverdien for det rehabiliterte bygget. Fritaket for førstegangsoverføring gjelder kun for bygg som i sin helhet er nyoppført, ubrukt og innflyttingsferdig, og ikke for ombygging/rehabilitering, tilbygg eller påbygg på eksisterende bygninger.
Tilskuddsordninger og andre økonomiske virkemidler er viktig for å øke viljen og engasjementet for bevaring og ombruk av bygninger.
Oversikt over relevante tilskuddsordninger:
- Riksantikvarens tilskuddordninger
- Kulturminnefondet
- Bygg og bevar sin oversikt over ulike støtteordninger
Mål 3
Energiytelsen i eksisterende bygninger forbedres, slik at klimagassutslipp reduseres og kulturhistoriske verdier ivaretas
Bygg- og anleggssektoren står for omtrent 40 prosent av det nasjonale energiforbruket. Det antas at 80–90 prosent av dagens bygningsmasse fortsatt vil eksistere i 2050¹. Det er et stort potensial og behov for energieffektivisering av bygninger, både bygninger med og uten vern. Dette vil bidra til at frigjort energi i byggesektoren kan brukes i andre sektorer og kan begrense behovet for ny kraftproduksjon og inngrep i naturen.
Bedret energiytelse i eksisterende bygninger gjør dem mer konkurransedyktige sammenlignet med nybygg når det gjelder klimagassutslipp, kostnad i driftsfasen, komfort og inneklima. Selv om et tiltak kan gi energibesparelse i drift, er det viktig å regne med utslipp fra avfall, transport og materialproduksjon når tiltak for energieffektivisering planlegges og iverksettes. Det er dokumentert at små og mellomstore energieffektiviserende tiltak gir stor effekt, både med tanke på klimagassreduksjon og økonomi². Samtidig er tiltakene ofte enkle å gjennomføre og kan utføres på et stort antall bygninger.
Strategisk satsing 3.1.
Være en pådriver for energieffektivisering av bygninger samtidig som kulturhistoriske verdier ivaretas
Mange tiltak for energieffektivisering kan gjennomføres samtidig som kulturhistoriske verdier ivaretas. Hvor omfattende tiltak som er mulig og ønskelig, vil variere avhengig av verneverdier, bygningstype og alder. I forbindelse med energieffektivisering pekes det ofte på innovasjon og teknologiutvikling. Samtidig er det kjent at mange enkle og tradisjonelle tiltak har stor effekt. Tradisjonshåndverkeres kompetanse innen energieffektivisering og sammenhengen med materialvalg er særlig viktig og bør styrkes.
Kulturmiljøforvaltningen har et ansvar for å være oppdatert og bidra i utviklingen av nye løsninger og samtidig fremme tradisjonelle og godt utprøvde tiltak. Det er behov for virkemidler som fører til økt omfang og raskere implementering av hensiktsmessige energitiltak, også for eksisterende bygninger. Disse bør tilpasses til ulike bygningskategorier, fra private småhus til store anlegg, og tillate skrittvise tiltak.
Bygg og bevar
Bygg og Bevar er et samarbeidsprosjekt mellom Klima- og miljødepartementet og Byggenæringens Landsforening for bevaring, fagkompetanse og bærekraftig bygningsforvaltning. Energisparing og miljø står sentralt. Programmet sprer kunnskap om hvordan gamle hus skal vedlikeholdes og settes i stand i tråd med bygningens alder, konstruksjon, materialbruk, stil og lokale egenart. Dette skal bidra til å redusere byggskader og tap av kulturhistoriske verdier og til at eldre bygninger blir brukt, forvaltet, satt i stand og utviklet på en god måte.
Mer om
Omtrent 90% av husholdningene i Norge eier egen bolig. Huseiere oppgir manglende lønnsomhet og utilstrekkelig støtte fra myndigheter som største barriere for gjennomføring av energitiltak (Enova, 2012). Prosjektet Bærekraftig klimaforbedring av eldre hus, viser effekten av små og mellomstore tiltak for småhus når det gjelder innsparing i energibruk, økt komfort, økonomi og reduserte utslipp av klimagasser. Disse tiltakene er forholdsvis enkle å gjennomføre og relativt rimelige for huseier. De medfører også i de fleste tilfeller mindre risiko for skader på bygningen enn større tiltak vil gjøre.
Dagens juridiske, økonomiske og holdningsskapende virkemidler bør videreutvikles og i større grad tilpasses til eksisterende bygninger.
Det er viktig at virkemidler rettes mot private boligeiere. Det gjennomføres mye rehabilitering og modernisering uten at en forbedring av energiytelsen er et tydelig mål for arbeidet. Det bør derfor vurderes virkemidler som gir insentiver eller krav til en energieffektiv oppgradering når tiltak på bygningen uansett skal gjennomføres.
Strategisk satsing 3.2.
Bidra til økt kunnskap og kompetanse om og kompetanse på forbedring av energiytelsen til bygninger med kulturhistorisk verdi
Det krever spesialkompetanse å gjennomføre tiltak for energieffektivisering som ivaretar kulturhistoriske verdier og ikke medfører skader på bygninger. For å kunne beskrive realistiske mål for energiytelse i bygninger er det behov for kunnskap om den faktiske tilstanden og det reelle potensialet for ulike bygningstyper. Slike analyser bør omfatte tekniske, miljømessige, økonomiske, atferdsmessige og kulturhistoriske aspekter. Det gir et godt kunnskapsgrunnlag for eiere og for forvaltningen.
Den kontinuerlige utviklingen av teknologiske løsninger og materialer gir et behov for å prøve dem ut og evaluere hvor egnet de er for bygninger med kulturhistorisk verdi. Kulturmiljøforvaltningen bør arbeide for å utvikle og formidle metoder som kan være til hjelp for byggeiere. Det er behov for systematisk og målrettet formidling av kunnskap. Kulturmiljøforvaltningens formidlingsarbeid må i større grad tilpasses ulike målgrupper, fra private til offentlige byggeiere og brukere, eiendomsutviklere, rådgivere og utførende håndverkere. Riksantikvarens eksempelsamling skal formidle prosjekter som bidrar til kunnskap og kompetanse på feltet.
Mer om
Det finnes allerede et godt og relevant kunnskapsgrunnlag, samt en rekke veiledere for energitiltak på eksisterende bygninger.
Kilder
1. Fufa S. M., Flyen, C. og Venås, C. (2020) Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede. SINTEF Fag 68.
2. Fortidsminneforeningen (2019) Bærekraftig klimaforbedring av eldre hus.