Ansvaret for å utvikle og opprette utdanningstilbud er fordelt på Kunnskapsdepartementet, flere direktorat og fylkeskommunene. Det er fylkeskommunene som har ansvar for dimensjonering av de fleste utdanningstilbudene. Dimensjonering skal blant annet være i tråd med arbeidslivets behov etter innspill fra partene i arbeidslivet. Istandsetting av fredete og verneverdige bygninger, anlegg og fartøy er en del av markedet utdanningstilbudene skal svare på.

Aktørene har felles interesse i å sørge for utvikling av relevante utdanningstilbud for håndverkere. I dag er det varierende grad dialog mellom kulturmiljøforvaltningen, byggenæringen og andre aktører med ansvar for utdanningstilbud på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Dette kan føre til at kompetansebehovene knyttet til bevaring av kulturminner og kulturmiljø ikke er godt nok kjent blant ansvarlige for utdanningstilbud og læreplasser.

Det er nødvendig å rekruttere flere håndverkere med kompetanse til å arbeide med kulturminner, både på kort og lang sikt.

Ved å synliggjøre arbeidsmarkedet kan flere bli interessert i relevante håndverksfag generelt og tradisjonshåndverk spesielt, og dette kan bidra til at flere ønsker å spesialisere seg innenfor tradisjonelle teknikker. Vi må tydeliggjøre arbeidsmulighetene for mulige elever, voksne og studenter, og blant etablerte håndverkere og næringsdrivende. Håndverkere som allerede arbeider i ROT-markedet (rehabilitering, ombygging og tilbygg) bør få enkel tilgang til god informasjon om etter- og videreutdanning innenfor tradisjonelt håndverk.

I videregående opplæring er det etablert flere utdanningstilbud som er aktuelle for opplæring i tradisjonelt håndverk. For håndverksstrategien er utdanningstilbudene tilknyttet bygg- og anleggsteknikk, samt håndverk, design og produktutvikling de mest aktuelle. Også andre tilbud kan være relevante, for eksempel naturbruk.

Dagens læreplaner i bygg- og anleggsteknikk er i stor grad rettet mot nybygg, men det er også konkrete læreplanmål for at eleven skal kjenne til tradisjonshåndverk. Det vil være viktig å synliggjøre tradisjonshåndverk som yrkesvei i utdanningsløpet. Utdanningsprogrammet for håndverk, design og produktutvikling omfatter de verneverdige tradisjonshåndverksfagene. Disse fagene har et begrenset antall søkere og tilbud i fylkeskommunene. Faget yrkesfaglig fordypning (YFF) gir elever muligheten til å fordype seg i tradisjonelle metoder og materialbruk, og presenteres for et mulig arbeidsmarked. Denne muligheten bør benyttes i større grad enn den gjør i dag.

Kompetansen til lærere og veiledere er viktig for at arbeidsmarkedet og utdanningsmulighetene innenfor tradisjonshåndverk synliggjøres. Det er etablert ordninger for kompetanseutvikling som blant annet gir yrkesfaglærere og instruktører mulighet for etter- og videreutdanning. For eksempel kan yrkesfaglærere få muligheten til å delta i etterutdanning rettet mot fagarbeidere i byggenæringen. Denne muligheten for å styrke lærernes kompetanse innenfor tradisjonelt håndverk bør i større grad benyttes. Utdanningstilbudene er avhengig av at det finnes tilstrekkelig med relevante lærebedrifter.

Mangel på relevante læreplasser er en utfordring for lærlinger som ønsker å velge tradisjonelle håndverksfag. I 2024 kommer en ny forskrift for offentlige innkjøp med strengere krav til at bedriftene skal ha lærlinger. Tilgangen til læreplasser må derfor bedres i hele landet, og særlig i Nord-Norge. Relevante samarbeidsorgan for lærebedrifter (opplæringskontor) kan bistå bedriftene i rekruttering og tilrettelegging for opplæring av lærlinger.

Fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning som gir faglig fordypning og kunnskap om tradisjonelle teknikker og materialer, samt lokal eller regional byggeskikk. Det er behov for relevante fagskoletilbud flere steder i landet. Gjennom bransjeprogramordningen er det også mulig for fagskolene å tilby korte moduler skreddersydd etter byggenæringens behov. Fagskolene bør samarbeide om nye tilbud som kan bli landsdekkende.

Muligheten for videre faglig fordypning og kunnskapsutvikling ivaretas gjennom høyere utdanning ved universitet og høgskole, i samarbeid med museer, regionale kompetansemiljøer og internasjonale samarbeidsmiljøer. Et eksempel på dette er at ICCROM, Riksantikvaren og NTNU har samarbeidet om å gjennomføre kurset The International Course on Wood Conservation Technology (ICWCT) i Norge annethvert år siden 1984. Kurset anerkjent som et av de beste utdannelsesprogrammene innen trekonservering i verden.

I mange tilfeller har andre land utdanningstilbud vi mangler i Norge, og faglig utveksling er viktig for å styrke kompetansen til å ivareta kulturminner og kulturmiljø. I dag er det et mindre antall høyere utdanningstilbud for utøvende håndverkere. Tilbud innen høyere utdanning bidrar også med tilgang til lærekrefter med høy faglig kompetanse. Det er nødvendig å styrke denne type tilbud for å sikre faglig utvikling og forskning.

Å rekruttere flere etablerte håndverkere til etter- og videreutdanning ved fagskoler, universitet og høgskoler er viktig for å sikre nok håndverkerkompetanse og -kapasitet. For å lykkes med dette må utdanningene være praktisk og økonomisk mulig å delta på for håndverkere som er i full jobb. For mange etablerte håndverkere vil korte, tilpassede tilbud gjennom bransjeprogram være realistiske alternativer. For andre vil et desentralisert fagskoletilbud eller et desentralisert modulbasert etter- og videreutdanningsløp være relevant og gjennomførbart i kombinasjon med arbeid. For særlig interesserte kan Norsk håndverksinstitutts treårige stipendiatordning være en mulighet til å fordype seg, forske og oppnå nye ferdigheter innen tradisjonshåndverk med økonomisk trygghet i stipendiatperioden.

Bygningsvern- og fartøyvernsentre, bransjeorganisasjoner, museer og frivillige organisasjoner er blant dem som tilbyr kurs og annen opplæring for håndverkere som ønsker faglig påfyll og spesialisert fordypning. Formelle utdanningsinstitusjoner samarbeider flere steder med disse aktørene. Mange museer eier og forvalter bygninger, båter og anlegg med kontinuerlig vedlikeholdsbehov som kan brukes til opplæringsarenaer. Dette er også gode arenaer for å skape fagmiljø og nettverk blant håndverkere.

Ikke-formelle opplæringstilbud spenner fra helt enkle introduksjonskurs i enkelte håndverksteknikker til omfattende opplæringsprogrammer i tradisjonelt håndverk. De gir ikke formelle studiepoeng, men kan gi god kompetanse for deltakerne. De ikke-formelle opplæringstilbudene gir i dag i varierende grad uttelling i vurdering av kvalifikasjonskrav. Dette er det nødvendig å se nærmere på. I geografiske områder hvor det er langt til de formelle utdanningsinstitusjonene, og for tradisjonshåndverk som mangler utdanningstilbud, er dette spesielt relevant. Det gjelder særlig samiske og nasjonale minoriteters håndverkstradisjoner og opplæring i ferdigheter som ikke er formelle fag – men som like fullt er viktige for vedlikehold og istandsetting. Ikke-formelle opplæringstilbud skal ikke være en erstatning for formell utdanning, men et supplement.

For arbeid på fredete bygninger i privat eie stilles det krav til at håndverkerne har deltatt i tre prosjekter tidligere med tilsvarende arbeidsoppgaver. I relevante istandsettingsprosjekter bør det i større grad gis rom for ikke-formell kunnskapsoverføring, hospitering, arbeidsfellesskap og øvelse i form av kurs og opplæring, så lenge det er kulturminnefaglig forsvarlig. Ikke-formelle opplæringsarenaer er også viktige for å bygge fagmiljø blant håndverkere.

Håndverkstradisjoner og byggeskikk har ofte mange fellestrekk på tvers av landegrenser. Prosjekt som legger til rette for opplæring av håndverkere på tvers av landegrenser er gunstige for å ivareta kulturmiljø. Det finnes allerede flere etablerte samarbeid som kan bygges videre på.