Verken mennesker eller kulturminner å miste

Norge hadde vært et helt annet samfunn uten frivilligheten. At vi stiller opp for hverandre, for kulturarven vår og naturen, i friluftsliv, idrett og kulturaktiviteter skaper ringvirkninger langt utenfor vårt eget liv. Som frivillige skaper vi verdi for fellesskapet og for hverandre.

I 2022 feiret vi frivillighetens år. Hos Riksantikvaren har vi markert dette med å lage en frivillighetsstrategi, og vi har på vegne av regjeringen delt ut midler til frivillige som tilrettelegger lokalhistoriske ruter. Tilskudd på 2,8 millioner har ført til istandsetting, formidling og merking av 49 ruter, slik at enda flere kan begeistres over kulturminner i sine lokalmiljøer. Frivilligheten tar vare på ferdselsminner og gir folk mulighet til friluftsliv, opplevelser og til å få kunnskap om kulturhistorien, slik at vi får effekten av folkehelse og kulturmiljøvern i skjønn forening.

Uten frivillig innsats ville deler av kulturarven ha gått tapt. Alle de frivillige som skjøtter kulturlandskap, som tekker tak og maler, som pusser båt og skaper liv i lokalsamfunnet, gjør en uvurderlig innsats.

Vi skal ikke legge oss opp i hvordan folk velger å være frivillig, men vi skal bidra med tilrettelegging slik at det finnes muligheter for at alle kan delta. Frivilligheten er heller ikke en erstatning for offentlig virksomhet. Derfor er det viktig at de frivillige organisasjonene bevarer sin uavhengighet fra forvaltningen.

I dag er seks prosent av befolkningen medlem i en kulturvernorganisasjon, ifølge Statistisk sentralbyrå. Vi vet at mange innen feltet er godt voksne. Derfor er det gledelig å se at en undersøkelse i regi av Riksantikvaren viste at enda flere kan tenke seg å bidra: Totalt 25 prosent av befolkningen kan tenke seg å bidra frivillig til kulturvernarbeidet. Sammen må forvaltningen og frivillige løfte engasjementet, slik at enda flere unge og eldre kan møtes og få gode opplevelser sammen i aktivt kulturvern. Frivilligheten understreker at kulturmiljøvern i bunn og grunn handler om mennesker.

I det internasjonale arbeidet har vi gode konvensjoner på plass for å beskytte kulturmiljø verden over mot krig og konflikt, men konvensjoner må også respekteres ute på slagmarken. Dessverre har vi sett skader på kulturminner i Ukraina. Men det er også håp, fordi det gjøres mye for å beskytte kulturminnene. Kunstskatter er fraktet i trygghet, bygninger er merket med Unescos emblem Blue Shield og det har vært forsøk med brannhemmende maling. Her hjemme har Riksantikvaren tatt tak i hvordan vi følger opp og etterlever Norges ansvar etter Haagkonvensjonen. Det har ført til økt kunnskap, oppmerksomhet og bevissthet om ansvaret blant kulturinstitusjoner, fylkeskommuner, Sametinget og kommuner, men det er fortsatt en jobb å gjøre for å klargjøre rollefordelingen.

I 2022 har vi satset spesielt på fredning av jødiske kulturminner, to i Oslo og ett i Trondheim. De jødiske fredningene handler om at våre nasjonale minoriteters kulturminner også er en viktig del av historien om Norge og fortellingen om oss. Vi har også fredet et kvensk kulturmiljø i Sør-Troms, et hus med lang sosialhistorie i Bergen, et krigsminne i Valdres og en storgård i Odalen. Vi skal arbeide for å bevare et mangfold av kulturminner, og årets fredninger representerer dette godt.

Store satsinger ruller videre. Arbeidet med bevaringsstrategier for kirker og Norges kulturmiljøer er i rute, og oppfølgingen av regionreformen har vist at samspillet med den regionale kulturmiljøforvaltningen fungerer godt. Vi satser fortsatt på klima, og bruk og ombruk av bygg er det mest klimavennlige valget. Energieffektivisering av gamle bygg er effektivt, både for folks privatøkonomi i en tid med høye strømpriser, for byggene og for kulturminneverdiene. Vi utvikler nye veiledere og anbefalinger, som for eksempel vårt råd om å velge varmepumpe som et skånsomt tiltak for å spare energi også i fredede hus. Kulturmiljøvernet både er og skal være en del av løsningen.